Pyntet og klare for fest (og annen ugagn… ;)

Du verden, så godt det var å få den eldste ungen sin hjem i går kveld. Leirskoleuka hadde vært god, og frøkna pratet som en foss i bilen på vei hjem. Litt sliten selvsagt, men det var helt tydelig at det var med både gode minner og erfaringer i bagen hjem fra Fevik <3 Alle barna hjemme, betydde samtidig at mora kunne slappe litt bedre av nattestid… trodde jeg. Jentene har hatt full fest i valpekassa i natt, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg var oppe og sjekket at alt var som det skulle der inne. Er nok litt vel overbeskyttende, men oss om det 😉

Til tross for planlegging til konfirmasjon i lang tid, ble det selvsagt ikke så god tid som jeg hadde tenkt allikevel. Nye dresser var innkjøpt, men ikke hadde vel jeg tenkt på at de måtte strykes… før i dag… Til gutta hadde jeg i god ti bestilt nye, svarte joggesko, men de var selvsagt for store. Ikke rakk jeg å sende de tilbake, så det var bare å dra utpå i går for å handle nye. I samme slengen kjøpte jeg sko til Martine, men siden ho var på leirskole frem til i går kveld, så fikk ho ikke prøvd de. Størrelsen visste jeg jo, så det skulle gå bra… trodde jeg… Selvsagt var de for store, så i siste liten freste jeg til skobutikken på formiddagen og byttet de mens Martine var valpepasser… Vel hjemme ble de skoprøving, og du kan jo bare gjette hvordan det gikk… Fortsatt for store! Nå var det faktisk ikke mer tid å gjøre det på, så opp med gummistøvlene fra leirskolebagen, ut med ullsålene og opp i penskoa med dem! Problem løst;)

Så var det meg da… Den siste tiden har vært så hurrameirundt, så jeg har liksom ikke fått tenkt så mye på meg og mitt eget antrekk… Kanskje fordi den røde, lekre festdrakta jeg har presset meg inn i de siste årene fortsatt hang i skapet? Etter en liten prøvings, var forskrekkelsen stor da jeg fant ut at jeg så ut som en sekk i et stort, rødt jordbær… Nei, SÅNN gikk det ikke an å gå kledd… FINT jeg har så god tid da, tenkte jeg i går kveld. Med Kristian godt plassert i handlevogna, kjørte vi rally gjennom kjøpesenteret nok en gang på jakt etter det perfekte konfirmasjonsantrekk… Akkurat på det punktet er det kjekt å være meg… Gjennom mange ord som alt for stor, har jeg blitt supergod til å gå etter størrelser og ikke looks. Passer det, så tar vi`t! Denne gangen tenkte jeg å prøve å se etter noe som var fint, men tiden var knapp og jeg måtte finne noe i racerfart. Inn i første kjolebutikk, bort til første hylle, ned med en kjole som så okay ut, plassere Kris pent på en stol med telefonen så ikke han skulle dra på oppdagelsesferd mens mor prøvde klær, inn i avlukket, på med kjolen, vurdere, Yes! DEN! tar vi! Hvor artig var ikke det, at en kjole passet og var fin på en og samme gang;)

 

Brødrene brothers <3

Dressen til Niklas hadde jeg ikke hatt sjanse til å prøve før i dag, så heldigvis er han en sånn type som passer inn i det meste. Flaks for meg så var det nettopp slik i dag, at han smatt inn i dressen så fint som bare det. Martine hadde også fått nye klær, og selv om kjoler ikke akkurat er favoritten om dagen, så ble ho så vakker som bare det <3 Etter et par klatrerunder i treet, og en runde på syklene (selvfølgelig med de nystrøkne klærne på), så var vi endelig klare for Minas konfirmasjon. En times kjøretur med ørepropper og god musikk til barna, ja DET er noe som kan kommer godt med her hos oss. Spesielt gutta er liksom gutter uansett tid og sted, og noen ganger lurer jeg på om ørene har vært like klistra igjen som på valpene når vi har snakket om ting som manerer…  Herlighet, bare vent å hør….

 

 

Vakringene til mamma <3

Det ble en kjempehyggelig konfirmasjon i dag må jeg si. Minas foreldre med fler hadde dekket nydelige bord, og både mat og kaker kunne ikke blitt bedre spør du meg. Uten at jeg helt hvorfor, hadde gutta blitt plassert på nabobordet, men et vennepar av søstera mi som kavalerer. Før middagen hadde startet, hadde Kristian allerede klart å tømme ut et fullt glass med brus over dressbuksene til naboen, og Niklas hadde grønske på knærne før det magiske ordet “Velkommen” ble sagt. Isen ble mistet på bakken, mindre passende tegninger ble til stor latter og fryd overrekt mora underveis i middagen, og jeg må si jeg ikke tittet bare EN gang i toppen på flaggstanga for å se om en av gutta hang der… Puh! Jaja… godt det bare var familie og venner tilstede, og godt det er hele 12 dager til neste gang de skal gå pent og pyntelig i 17.mai-tog og rope høyt hurra… Selv skal jeg heldigvis på jobb- litt lenger fremme i toget…  😉

 

FACEBOOK

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg