Fy! Så ekkelt!

Som jeg fortalte dere i går, var hele familien Bjerke (uten den sovende mor) på “jakt” i går. Jeg synes det er helt fantastisk at ungene er så begeistret for denne uteaktiviteten, for selv med mine outdoor kids, ser jeg at skjermene hadde tatt all deres tid om ikke jeg hadde satt noen begrensninger. Ungene ELSKER jakt, fiske, klatring og alt man kan gjøre ute, så jeg føler rett og slett det er min plikt å ikke frarøve de denne muligheten. I sommer har det blitt alt for mye skjerm, men når skolen nå har startet igjen er det slutt. Nå er det heldigvis utelek, lekser og fritidsaktiviteter som gjelder igjen. Det er bra med ferie altså, men jammen er hverdagen grei den også!

Tilbake til gårsdagen. Det ble en fin dag på alle i skogen i går. Matpakker ble spist, termosene tømt, og øksene må nok slipes opp på nytt før neste tur. Før hjemreise oppdaget de noe av det ekleste… rundt om på Ronja kravlet det sprell levende flott rundt om på hele kroppen hennes!! At de plukket en 50 flott før de kunne reise hjem er ingen overdrivelse, og plukkingen fortsatte da de kom hjem! Æsj! For noen ekle kryp! På grunn av den tørre sommeren har det ikke vært nødvendig å bruke flottmiddel på noen av hundene her hos oss, men det virker som det nå har skjedd en eksplosjon! Det kan jo være tilfeldig også selvsagt, men det finner vi ikke ut av før neste tur. Sjekk hunden din! 

FACEBOOK

 

Klar for hundeutstilling

Nå er det lenge siden jeg har postet et fint bilde av den vakre, lille valpen vår som begynner å bli stor. Clara er nå snart 15 uker gammel, og er et fantastisk eksemplar av en valp. Med hennes gemytt er det umulig ikke å falle pladask! Halen logrer konstant, og vi overøses av kjærlighet til alle døgnets tider, haha!

Ho har vært litt urolig inne, men vi tror det kommer av at ungene spesielt har vært veldig opptatt av å leke og ordne med ho. Ikke misforstå, det er jo kjempebra at de bryr seg og er glad i frøkna, men det ble bare litt mye en periode. Etter at ungene fikk beskjed om å overse ho inne og leke ute, så ble ho mye roligere med en gang.

Etter litt magetrøbbel har det nå så og si stabilisert seg, og vi jobber på spreng for at ho skal bli helt stueren. Ho forstår ikke helt greia enda, så det blir mye ros og godbiter de gangene det går bra:)

I morgen reiser vi grytidlig til Elverum. Ronja skal få en siste sjanse på utstilling før ho pensjoneres, men aller mest reiser vi for å sosialisere valpen og ha det hyggelig sammen. En annen ting jeg gleder meg veldig til er å se igjen en av kullsøstrene til Clara, valpen vi kalte «svarta». Zelda som hun nå heter, var den eneste valpen uten hvitt i nakken, og var lenge min favoritt på grunn av både utseende og sitt fantastiske lynne. Lurer veldig på om ho kommer til å kjenne meg igjen… Spent!

God natt og sov godt! ❤

Drept av ulver… <3

Mandag er det slutt på båndtvangen i mange av Norges kommuner…

For å få fram det først som sist, så er ikke dette skrevet for å få i gang en for eller imot ulve- eller jaktdebatt. Det kan du og jeg få mene akkurat det vi vil om, uten at vi skal bli «uvenner» av den grunn. Ja, ulven er et flott dyr, når vi kan sitte og se på den gjennom en tv-skjerm eller i en dyrehage, eller kanskje også være så heldig å treffe på den på trygg avstand i skogen. Ingen tvil om det! Men uansett hvordan vi vrir og vender på det, så er ikke ulven spesielt trivelig den dagen du står der og finner din bestevenn med tarmer og blod i fri utfoldelse. Dette skjedde med oss, rett før jul for 11 år siden.

Det var kort prosess, kort fortalt:

Det var en fin desembermorgen og snøen lå i et fint lag på bakken. Hvitt. Mannen min, som er harejager, tok med seg den eneste hunden vår, Streia til skogs som de alltid gjorde  i helgene. For han er det ikke skuddene som er det viktige, men heller treningen og samspillet med hunden i dens naturlige element.

Det tok ikke lang tid før Streia fikk haren på beina, og en fin los gjallet gjennom skogen. Etter en stund fikk losen en brå slutt og gikk over i noe jegerne kaller for skaugjøing. Mannen min tenkte Streia hadde møtt på folk, og de er det jo ingen grunn til å lose på. Så kom skriket. Skrikene. Hylene. Jeg vil tro dette er lyder det ikke er enkelt å glemme. Ikke noen gang.

Det sier seg selv at mannen min nå fikk det travelt. Han hadde en gammel peiler den gangen, ikke en slik han har i dag hvor han til en hver tid har kontroll på hvor hunden er. Selv om han hørte de grusomme lydene, var det vanskelig å lokalisere hvor de kom i fra. Han greide det til slutt, men da var lydene stilnet. Ulvene var borte og snøen var ikke lenger hvit. Streia var ikke lenger hel. Heldigvis død. Det hadde vært 2 mot 1… Resten kan du sikkert forestille deg selv uten bilder og utbrodering av detaljer fra min side.

Naturen er nådeløs…

Ønsker alle jegere, hundeeiere og sauebønder en fredfull og fin høst. Det vil  jo som regel gå bra <3

#husdyr #familie

En kjeltring i hus…

Altså… det er ikke pent å le, men det her tar kaka!

Ja, jeg vet at begge hundene våre hører inn under kategorien «verdens holeste hunder», men det her??? Jeg har ikke tall på hvor mange vaffelstabler, smørbrødfat og nystekte karbonader som har gått med i et ubevoktet øyeblikk, men dette?!

Fikk meg tidenes latterkule da jeg omsider fant ut hvor denne newfoundlandshunden hadde gjort av seg. Som dere vet er ikke dette en bitteliten rase, så den blir liksom ikke bare borte. Ropte flere ganger og der kom ho. Emma som egentlig er svart som natta, var kritt hvit og så ut som det søteste spøkelse du kan tenke deg, haha!! Tror du ikke ho hadde fått tak i en pose med rugmel og gått og gjemt seg??! Skal si deg Ronja lurte…

Jeg tok henne straks med i dusjen og spylte munnen hennes, men fortsatt går tunga febrilsk. Du vet vann+ mel… Jo det blir jo lim det!Litt til pass for ho, men håper selvfølgelig det ikke får andre konsekvenser. Emma har igrunn brukt opp kvota si når det kommer til veterinærkostnader?

Emma er og blir en kjeltring! 😉

En vanvittig toppidrettsutøver!

Denne høsten kjenner jeg blir ekstra spesiell. Vi gleder oss til TV-høsten og vi gleder oss til å se om det endelig blir noe valpekull her ved Helgetjern i år. Ronja tar det hele med knusende ro og har fullt fokus på opptrening til årets jaktsesong. Med daglige gå/sykkel- eller joggeturer, skal hun straks være godt rustet til den ekstrempåkjenning det må være å være jakthund. Virkelig toppidrettsutøvere dette her!

Synes skikkelig synd på de jakthundene som står i bånd store deler av året, for å bli nitrent de siste 14 dagene før jakta, med eiere som da forventer at det stakkars dyret skal prestere! Kondisjon og styrke må holdes ved like gjennom hele året, med en opptrapping de siste månedene før sesongen starter. Tenk så utrolig mange kilometer og mil de skal tilbakelegge i løpet av høsten i skogen, og da helst med skjerpet hode og luktesans. 

Ronja fikk beskjed av dr.Dyregod at hun måtte ned et par kilo, så fòrmengde er redusert og vekta er på vei ned til det optimale. Blir spennende å se hvor mange jaktturer det blir før løpetiden dukker opp, men for jegeren sin del så håper jeg de får noen fine turer før det braker løs… (og da mener jeg ikke skudd, men løpetid, paring og venting på resultatet).

Vente, vente vente….

Gledestårer i regnet <3

Tusen takk for den overveldende responsen jeg har fått etter jeg la ut innlegget om min gode Emma i går. Tusen takk, det varmer!

Jeg kommer aldri til å glemme de mørkebrune øynene som møtte meg da jeg kom ned til veterinæren den første dagen etter operasjonen. Hun pep og pep og det var så tydelig at det eneste hun ville var å reise seg opp og omfavne meg som bare nuffer kan, men hun greide det ikke.

Det var nok det blikket som gjorde at jeg ønsket at behandlingen skulle fortsette, men jeg husker jeg tydelig sa i fra at hun ikke skulle ligge slik om veterinærene ikke trodde det nyttet. Det var som om øynene sa; Mamma, ikke gi meg opp, jeg skal aldri svikte deg <3 Aldri hadde jeg trodd at jeg skulle ende opp med noe annet enn et tomt halsbånd, men så feil kan man altså heldigvis ta!

Håper historien kan bidra til å hjelpe andre som uheldigvis er, eller kommer i lignende situasjoner. Det er viktig å beholde håpet, selv om det ser som mørkest ut <3

I dag skal Emma få seg en skikkelig runde med børsten, før vi nok må på en liten svømmetur igjen. Bading er det beste hun vet! Se gjerne bilder fra kveldsturen vår i går. Regnet kom skikkelig overraskende på, så maskaraen renner mens det høljer ned på Martine og meg. Emma er dritt likeglad og kaster seg ut på en svømmetur. Herlig!

Ønsker alle en god søndag <3

 

På vei ut av denne verden… <3

Deler dette minnet. Kan ikke tro det har gått ett år… <3 

Er du glad i dyr, bør du lese. Hvis ikke, burde du finne deg en god roman i stedet…

 

Juli 2016. “På vei ut av denne verden” lød det på Fredrikstad Dyrehospital på torsdag…Snørr og tårer rant da en alvorlig syk nuffejente i hui og hast ble videresendt fra Ørje dyreklinikk til Fredrikstad på torsdag ettermiddag… Store buksmerter, høy feber, elendige blodprøver og liten vilje til å stå på beina… Dette var ikke bra!

Vel fremme bæres hun på båre inn til ultralydundersøkelse hvor det oppdages livmorbetennelse og kraftig betennelse i øynene. “Dette skal gå bra, det er en ganske vanlig operasjon som skal til og mest sannsynlig er hun kvikk og fin allerede i morgen. Emma er kraftig dehydrert og jentene på dyrehospitalet kaster seg over henne med det samme.


Med lenka i passasjersetet kjører jeg slukøret tilbake til Ørje, mens jeg krysser alt jeg har… Stakkars lille Emmabullen… ?? Det er sent og telefonen ringer. Operasjonen er over, men det som viser seg å skulle være en rutineoperasjon, har utviklet seg til noe helt annet. Livmoren er ute. En svart, nekrotisert livmor som ingen der nede noen gang har sett maken til… “Dette er meget alvorlig, Emma er meget syk og det er store muligheter for at hun ikke overlever dette. Hun har så og si ingen blodplater, det kryr av små blodpropper i rundt om i blodsystemet, hjertet flimrer, bukspyttkjertelbetennelse, nyrene sliter…Vi ringer i natt om det er noe…”


Telefonen ringer ikke. Ikke før på morgenen. ” Emma er stabil, men meget, meget syk. Hun hverken spiser eller drikker. Hun peser og prøvene er ikke bra”. Jeg reiser ned kl.20 på kvelden. En neddopet og forferdelig sliten nuffejente møter meg i døra. Går et par skritt på gresset og segner om. “Vi håper hun kan tisse selv”…. Hun greier ikke det. Greier ikke gå mer. Jeg blir med inn. Tre forskjellige drypp i venekateter. Hjertet overvåkes nøye og hun trenger hjertemedisin mens jeg er der. Hjertet flimrer fortsatt. Stakkars lita… Jeg prøver å gi henne litt energigel og vann i den tørre munnen, men tunga er for sliten. Den henger ut av munnen og alt renner ut. Uff! Hun peser og rare lyder kommer ut i lufta. Dette ser mørkt ut… Jeg gir beskjed om at hun ikke skal ligge slik lenge, men veterinæren sier ennå det er fornuftig å fortsette. “Ok… Ikke ring meg i natt, la henne få slippe. Dette avgjør dere”. Jeg pakker ned de to vaffelhjertene Martine har sendt med i veska igjen… Forferdelig trist…

Snørr og tårer renner på vei hjem til Ørje. “Det er jo bare en hund? Vel, en hund er ikke bare en hund. I hvertfall ikke om du er glad i hunder. Og Emma?? Kom igjen da din dritthund!! Kjemp!! Ikke gi opp nå!!” Jeg smeller til rattet, akkurat som om det hjelper… Telefonen ringer morgenen etter. Ok…Jeg har stålsatt meg for triste nyheter. “Emma lever, men er fortsatt veldig syk. Kanskje noe bedre enn i går. Ingen væskeansamling i buken er oppdaget ved ultralyd. Det er veldig bra”. “Noe”… Hva er noe??

Dagen går og avtalen kl.20 er veldig langt unna. Jeg stålsetter meg på nytt og forbereder meg på å reise tilbake fra dyrehospitalet med halsbåndet… Mamma blir med som støtte kl20 lørdag kveld… Jeg vet jeg umiddelbart kommer til å se om tilstanden er bedre. Er den ikke det, så… Kjenner jeg er kvalm… Vi ringer på og blir bedt om å vente litt. Det drøyer. Jeg er overbevist om at noe er galt, at ho i dag ikke greier å reise seg… Vente… Lenge… Sikkert 2 minutter…


Det som nå venter meg er jeg ikke forberedt på. Rundt hjørnet kommer min store nuffejente logrende og lutrygget. Jeg kaster meg om halsen hennes og blir overøst med kjærlighet på ekte nuffevis! Jeg gråter, og mamma gråter fordi jeg gråter. Emma gråt sikkert ho også… Gledestårer!! Emma lever og er så innmari mye bedre enn det ho var dagen før… “Ho vil fortsatt ikke spise”… Vi tar henne med ut på gresset, da jeg kommer på de to vaffelhjertene jeg så slukøret la i veska kvelden før…. Ho spiser, BEGGE! Dyp fortvilelse er på noen minutter snudd til et hjertens håp. Emmabullen… “Husk ho er fortsatt veldig syk…” Spiller ingen rolle. Det å få se den svarte halen logre igjen… Bare en gang til…Priceless…

 

Vi feirer på vei hjem, mamma og jeg. Jeg gjentar til det kjedsommelige hva jeg virkelig hadde forventet å måtte gå gjennom denne kvelden. Ho ville ikke trudd det ho heller, om jo hadde vært med for 24 timer siden. Dette skal ho klare!! Fornuften sniker seg på, men det er lov å være glad. Blodplatene er det visst de et engstelige for nå. Da Emma ble lagt inn hadde hun så og si ikke blodplater i det hele tatt, og på en frisk hund skal de ligge på rundt 150….

Telefonen ringer søndag morgen. Emma viser stor fremgang, men vil ikke ha maten der nede. En av vaktene hadde med lomper til nattmat… De ville ho ha og fikk de. Fy søren! Det er bedre service på et Dyrehospital enn på et legekontor vettu! Jeg reiser på besøk igjen. Denne gangen er jeg ikke nervøs, bare glad. Jeg har med kokt skinke, fiskepudding og kalkunfilet i veska, i håp om at noe kan friste. Denne dagen, som dagen før blir vi overøst av kjærlighet og takknemlighet av vår svarte bamse. Halve fiskepuddingen og en pakke kokt skinke glir ned! Ho tisser på gresset og vi legger oss ned for en kosestund. Det er tydelig at ho koser seg i den friske lufta. “Blodplatene har steget til 37 og hjertet er stabilt igjen. Alle prøver er på vei til normalen igjen.” Lykke!

 

Sliten blir jeg over i Sarp for å slippe kjøreturen mandag. Jeg får en hyggelig tekstmelding natt til mandag fra Dyrehospitalet, som sier at Emma blir stadig bedre. Herlig! Mandag formiddag ringer jeg ned for å høre når jeg kan komme på besøk igjen. Det viser seg at blodplatene har økt fra 37 til 107 på ett døgn, så om jeg føler meg komfortabel med å ta henne med hjem, så skal jeg få lov til det…

 

Dyp fortvilelse er snudd til en veldig lykke. Ho fikk en ny sjanse. Den andre hunden som kom inn samme kveld gjorde visst ikke det…. Føler veldig med de… Halen logrer som aldri før og matlysten kommer snikende tilbake. Krysser fingrene for at alt forsetter i samme retning til alt er reparert ferdig der inne. Fredrikstad Dyrehospital er et kapittel for seg selv og jeg tar av meg hatten for måten vi ble tatt i mot og behandlet der nede! Jeg fikk ikke takket de skikkelig i dag, det skal jeg gjøre på neste kontroll… Så her sitter vi nå… Emma og jeg. Med en plastikkpose fra Apotek 1 og kvitteringer på nærmere 60.000kr for intensivbehandling av en hund…. “Bare en hund…” Kall meg gjerne gal, men hvem vil vel ikke være det i blant?? ?? Halen logrer igjen, og det er det viktigste! (Og du? Et lite tips: Sjekk at forsikringene er i orden på hunden din, det kan lønne seg??)

 

Juli 2017: Emma er nå 9 år og lever i beste velgående. Hun er mer leken og i glad enn på mange år, så tenke seg til hvor lenge den livmora har ligget der og ulmet og forgiftet kroppen hennes. Hun nyter livet, og vi er glade for at den gode, snille halen fortsatt logrer <3

FACEBOOK

Sommeren 2017 <3