På vei ut av denne verden… <3

Deler dette minnet. Kan ikke tro det har gått ett år… <3 

Er du glad i dyr, bør du lese. Hvis ikke, burde du finne deg en god roman i stedet…

 

Juli 2016. “På vei ut av denne verden” lød det på Fredrikstad Dyrehospital på torsdag…Snørr og tårer rant da en alvorlig syk nuffejente i hui og hast ble videresendt fra Ørje dyreklinikk til Fredrikstad på torsdag ettermiddag… Store buksmerter, høy feber, elendige blodprøver og liten vilje til å stå på beina… Dette var ikke bra!

Vel fremme bæres hun på båre inn til ultralydundersøkelse hvor det oppdages livmorbetennelse og kraftig betennelse i øynene. “Dette skal gå bra, det er en ganske vanlig operasjon som skal til og mest sannsynlig er hun kvikk og fin allerede i morgen. Emma er kraftig dehydrert og jentene på dyrehospitalet kaster seg over henne med det samme.


Med lenka i passasjersetet kjører jeg slukøret tilbake til Ørje, mens jeg krysser alt jeg har… Stakkars lille Emmabullen… ?? Det er sent og telefonen ringer. Operasjonen er over, men det som viser seg å skulle være en rutineoperasjon, har utviklet seg til noe helt annet. Livmoren er ute. En svart, nekrotisert livmor som ingen der nede noen gang har sett maken til… “Dette er meget alvorlig, Emma er meget syk og det er store muligheter for at hun ikke overlever dette. Hun har så og si ingen blodplater, det kryr av små blodpropper i rundt om i blodsystemet, hjertet flimrer, bukspyttkjertelbetennelse, nyrene sliter…Vi ringer i natt om det er noe…”


Telefonen ringer ikke. Ikke før på morgenen. ” Emma er stabil, men meget, meget syk. Hun hverken spiser eller drikker. Hun peser og prøvene er ikke bra”. Jeg reiser ned kl.20 på kvelden. En neddopet og forferdelig sliten nuffejente møter meg i døra. Går et par skritt på gresset og segner om. “Vi håper hun kan tisse selv”…. Hun greier ikke det. Greier ikke gå mer. Jeg blir med inn. Tre forskjellige drypp i venekateter. Hjertet overvåkes nøye og hun trenger hjertemedisin mens jeg er der. Hjertet flimrer fortsatt. Stakkars lita… Jeg prøver å gi henne litt energigel og vann i den tørre munnen, men tunga er for sliten. Den henger ut av munnen og alt renner ut. Uff! Hun peser og rare lyder kommer ut i lufta. Dette ser mørkt ut… Jeg gir beskjed om at hun ikke skal ligge slik lenge, men veterinæren sier ennå det er fornuftig å fortsette. “Ok… Ikke ring meg i natt, la henne få slippe. Dette avgjør dere”. Jeg pakker ned de to vaffelhjertene Martine har sendt med i veska igjen… Forferdelig trist…

Snørr og tårer renner på vei hjem til Ørje. “Det er jo bare en hund? Vel, en hund er ikke bare en hund. I hvertfall ikke om du er glad i hunder. Og Emma?? Kom igjen da din dritthund!! Kjemp!! Ikke gi opp nå!!” Jeg smeller til rattet, akkurat som om det hjelper… Telefonen ringer morgenen etter. Ok…Jeg har stålsatt meg for triste nyheter. “Emma lever, men er fortsatt veldig syk. Kanskje noe bedre enn i går. Ingen væskeansamling i buken er oppdaget ved ultralyd. Det er veldig bra”. “Noe”… Hva er noe??

Dagen går og avtalen kl.20 er veldig langt unna. Jeg stålsetter meg på nytt og forbereder meg på å reise tilbake fra dyrehospitalet med halsbåndet… Mamma blir med som støtte kl20 lørdag kveld… Jeg vet jeg umiddelbart kommer til å se om tilstanden er bedre. Er den ikke det, så… Kjenner jeg er kvalm… Vi ringer på og blir bedt om å vente litt. Det drøyer. Jeg er overbevist om at noe er galt, at ho i dag ikke greier å reise seg… Vente… Lenge… Sikkert 2 minutter…


Det som nå venter meg er jeg ikke forberedt på. Rundt hjørnet kommer min store nuffejente logrende og lutrygget. Jeg kaster meg om halsen hennes og blir overøst med kjærlighet på ekte nuffevis! Jeg gråter, og mamma gråter fordi jeg gråter. Emma gråt sikkert ho også… Gledestårer!! Emma lever og er så innmari mye bedre enn det ho var dagen før… “Ho vil fortsatt ikke spise”… Vi tar henne med ut på gresset, da jeg kommer på de to vaffelhjertene jeg så slukøret la i veska kvelden før…. Ho spiser, BEGGE! Dyp fortvilelse er på noen minutter snudd til et hjertens håp. Emmabullen… “Husk ho er fortsatt veldig syk…” Spiller ingen rolle. Det å få se den svarte halen logre igjen… Bare en gang til…Priceless…

 

Vi feirer på vei hjem, mamma og jeg. Jeg gjentar til det kjedsommelige hva jeg virkelig hadde forventet å måtte gå gjennom denne kvelden. Ho ville ikke trudd det ho heller, om jo hadde vært med for 24 timer siden. Dette skal ho klare!! Fornuften sniker seg på, men det er lov å være glad. Blodplatene er det visst de et engstelige for nå. Da Emma ble lagt inn hadde hun så og si ikke blodplater i det hele tatt, og på en frisk hund skal de ligge på rundt 150….

Telefonen ringer søndag morgen. Emma viser stor fremgang, men vil ikke ha maten der nede. En av vaktene hadde med lomper til nattmat… De ville ho ha og fikk de. Fy søren! Det er bedre service på et Dyrehospital enn på et legekontor vettu! Jeg reiser på besøk igjen. Denne gangen er jeg ikke nervøs, bare glad. Jeg har med kokt skinke, fiskepudding og kalkunfilet i veska, i håp om at noe kan friste. Denne dagen, som dagen før blir vi overøst av kjærlighet og takknemlighet av vår svarte bamse. Halve fiskepuddingen og en pakke kokt skinke glir ned! Ho tisser på gresset og vi legger oss ned for en kosestund. Det er tydelig at ho koser seg i den friske lufta. “Blodplatene har steget til 37 og hjertet er stabilt igjen. Alle prøver er på vei til normalen igjen.” Lykke!

 

Sliten blir jeg over i Sarp for å slippe kjøreturen mandag. Jeg får en hyggelig tekstmelding natt til mandag fra Dyrehospitalet, som sier at Emma blir stadig bedre. Herlig! Mandag formiddag ringer jeg ned for å høre når jeg kan komme på besøk igjen. Det viser seg at blodplatene har økt fra 37 til 107 på ett døgn, så om jeg føler meg komfortabel med å ta henne med hjem, så skal jeg få lov til det…

 

Dyp fortvilelse er snudd til en veldig lykke. Ho fikk en ny sjanse. Den andre hunden som kom inn samme kveld gjorde visst ikke det…. Føler veldig med de… Halen logrer som aldri før og matlysten kommer snikende tilbake. Krysser fingrene for at alt forsetter i samme retning til alt er reparert ferdig der inne. Fredrikstad Dyrehospital er et kapittel for seg selv og jeg tar av meg hatten for måten vi ble tatt i mot og behandlet der nede! Jeg fikk ikke takket de skikkelig i dag, det skal jeg gjøre på neste kontroll… Så her sitter vi nå… Emma og jeg. Med en plastikkpose fra Apotek 1 og kvitteringer på nærmere 60.000kr for intensivbehandling av en hund…. “Bare en hund…” Kall meg gjerne gal, men hvem vil vel ikke være det i blant?? ?? Halen logrer igjen, og det er det viktigste! (Og du? Et lite tips: Sjekk at forsikringene er i orden på hunden din, det kan lønne seg??)

 

Juli 2017: Emma er nå 9 år og lever i beste velgående. Hun er mer leken og i glad enn på mange år, så tenke seg til hvor lenge den livmora har ligget der og ulmet og forgiftet kroppen hennes. Hun nyter livet, og vi er glade for at den gode, snille halen fortsatt logrer <3

FACEBOOK

Sommeren 2017 <3

Seriøst! Er det lørdag???

Ai, ai, ai? Gikk på en liten miss i dag da jeg skulle rekke butikken for å kjøpe maling til gutterommet i dag. Selvfølgelig måtte det være lørdag og stenge tidlig, akkurat i dag! Jaja, slik er det å bo på et lite sted, og dessuten slik er det å ha lang ferie. Dagene går i surr og det gjør virkelig mora også!

Når vi da ved hjelp av den stengte døra ble oppmerksomme på at det var lørdag, tok jeg med hele b-gjengen på shopping over grensen. Lørdagsgodt er kanskje litt avleggs, men etter at sommeren vår er veldig lang og sklir godt ut, tenkte vi nå å bli litt mer strikse. Godis = Lørdag. Ungene fikk en gitt sum og fikk boltre seg i «kilometervis» med godis. Lykke!

Lykke var det også da ungene skjønte at mamma ble abeidsledig på grunn av den manglende malingen, så da får vi ty til litt kos og smårydding i stedet. God lørdag folkens!

 

Fortapt

Etter to dager med non stop oppussing, var det herlig med en laaang morgen. Med supertålmodige unger, fikk mammaen sove litt lenger en vanlig. Herlig! Jeg skal straks i gang med neste prosjekt, men passet på å få litt kvalitetstid med minstemann først.

For en stund siden begynte jeg å lese Hakkebakkeskogen for han. Ett kapittel hver kveld. Det rart det der, hvordan noen bøker liksom aldri går ut på dato. Gjensynet med Klatremus, Mikkel rev, Brumlemann og alle de andre ble veldig koselig for ho mor, mens minstemann ble helt fortapt i denne historien for første gang. Han fikk gruet seg til å legge seg om kveldene fordi han lurte på om Mikkel Rev lå og lusket i buskene utenfor, og han gledet seg akkurat som et barn kan, til å komme i bursdagen til bamsefar! Barndomsminnene strømmet på, fra da jeg var liten og hørte den samme historien gang, på gang, på gang i båten til foreldrene mine. Husker vi hadde en svart og sølvgrå kassettspiller, og kjenner enda hvordan jeg satt tullet inn i tepper på kvelden og lyttet mens bølgene skvulpet rundt meg. Det er kanskje ikke så fantastisk, men jeg husker fremdeles hvor i historien kassetten var litt ødelagt, og det hakket og hoppet helt til en av foreldrene mine tok fingeren i en av “kassetthullene” (dere som er 30+ skjønner hva jeg mener😄) og snurret båndet fremover.

Da boka var ferdig lest, kjøpte vi lydboka. Og gjett hvem som nå hører historien igjen og igjen og igjen?? Han er fortapt, lillegutt. Lillegutt som aldeles ikke er så liten lenger, men for meg vil han jo alltid være minstemann.

Under oppryddingen på jenterommet i går, var det myyye som ikke var ønsket tilbake inne på rommet igjen. Uff! Tiden flyr og jeg er nok ikke helt komfortabel med den saken. Men, men, uansett. I stabelen av bøker som hadde fått en mellomstasjon i stua, dukket “ABC og 123 med Klatremus og de andre dyrene i Hakkebakkeskogen” opp, til stor glede for minsten. Så da ble det fram med farger og øve seg litt på tegning og finne bokstaver. Måtte le, denne tålmodigheten til 5-åringer er liksom ikke all verden, og det er godt det er ett år igjen til skolestart!

Fokuset ble raskt flyttet fra å finne bokstaver, til å tegne, til å køle å prøve å brekke fargespissene… Hehe! Boys will be boys💙

En dements bekjennelser <3

Plutselig stod de der. Jeg forstod ikke med en gang hvorfor noen kom hit, men etter en liten stund så skjønte jeg jo at det var noen jeg var veldig glad i, noen i familien min som kom på besøk til meg, og så ble jeg veldig glad. Jeg hadde egentlig ikke tid til besøk i dag, men da de  ville ha meg med ut på luftetur på verandaen, så ville jeg jo så klart det. Jeg har alltid vært ei aktiv dame, som har fått idrettsmerker, strikket, baket og passet både hunder og barn opp igjennom årene. Jeg har til og med vært badevakt på svømmehallen på skolen uten å kunne svømme, men det må du ikke si til noen. Det skulle tatt seg ut! Det siste året har jeg bodd her jeg bor nå. Jeg har ikke nevnt huset mitt gjennom titalls år med et ord, så det betyr vel at jeg trives her. Vi har en stor veranda som vi kan benytte oss av når vi måtte ønske det. Problemet er bare at jeg finner ikke fram. Selv om jeg aldri så mye vil sitte ute og nyte solen, fuglesangen og de vakre blomstene, så klarer jeg ikke det uten hjelp. Du verden så glad jeg blir når noen tar meg med ut for en blås! Jeg vil helst ikke være ved at jeg smugrøyker, men jeg trekker ikke ned skjønner du, og da går det vel bra?

Jeg var glad jeg fikk tilbudet om en luftetur i dag. Det blir kjedelig å sitte i det samme rommet for lenge uten å gjøre noe. Noen sover og noen traver rundt. Jeg liker å prate, men det blir til tider litt vanskelig for meg å føre en samtale. Du skjønner det, at damer på 93 år har en tendens til å høre litt dårlig, noe jeg da gjør. Jeg skulle så gjerne ønske at jeg klarte dette med rengjøringen av høreapparatene selv, men de er så små og knotete, og det er helt umulig for meg å gjøre det selv. Om ikke høreapparatet fungerer, ja da sitter jeg liksom bare der. Dessuten må de som snakker til meg skrike, og det er jo ikke noe hyggelig for noen.

Jeg har alltid vært typen til å gjøre ting i litt for høy hastighet. Jeg har ikke tall på hvor mange brennmerker jeg har fått på armene opp igjennom på grunn av stekeovn og strykejern, og jeg har aldri hatt mindre enn joggefart for å rekke telefonen i den andre enden av huset. Nå har jeg ikke telefon mer, for jeg vet ikke riktig helt hvordan jeg gjør det lenger. Derfor er jeg så takknemlig når høreapparatene fungerer, for da kan jeg i stedet prate med de jeg har rundt meg.

Tilbake til farta mi. For få år siden var jeg med barnebarnet mitt på lekeplassen. Der gikk det igjen litt for fort i svingene, så jeg var uheldig å falle. Lårhalsen røyk og jeg som aldri hadde vært syk, måtte inn på et stort sykehus og operere. Jaja, lårhalsebrudd er slutten for mange eldre sies det, men ikke for meg. Jeg kom raskt hjem fra sykehuset og gikk selv opp de mange trappene for å komme inn i huset mitt. Noen rullator skulle jeg ikke ha, for det er bare for gamle folk. Er det ikke?

Vel, bruddet grodde helt fint, men jeg merket at de rundt meg var litt bekymret. Jeg var visst noe som het beinskjør. Uansett. Flere år skulle gå før det neste uhellet var ute. Det var i år, rett før jeg fylte 93 år. Jeg hadde sølt noe på gulvet og var uheldig å skli og falle da jeg skulle ut av senga mi her jeg bor nå. Jeg ble hentet med sykebil og det ble konstatert brudd i bekkenet. Et skikkelig kutt over øyet fikk jeg også, men jeg brydde meg ikke noe særlig om det. Bekymret som familien min var, var det nok ikke mange som trodde jeg skulle komme meg på beina, men da kjenner de meg neimen ikke godt nok! Det er kanskje ikke så rart om barnebarnet mitt trodde rullatoren som stod foran meg i dag var min? På vei mot verandaen ble jeg spurt om hva jeg skulle med den. Jeg trengte da ikke rullator jeg som går så bra, sa damen til meg. Jeg beklager, men det er litt vanskelig for meg å holde orden på sånt. Jeg vet ikke lenger hva som er mitt og ditt, og kjenner jeg barnebarnet mitt rett, så var nok hun bare opptatt av at jeg skulle komme meg trygt fram til verandaen uten å falle. Jeg har visst et par brudd i ryggen også sies det…

Det var deilig å sitte på verandaen. Jeg er heldig og får besøk av familie omtrent hver dag.  Både mannen og foreldrene mine glimrer med sitt fravær, og det hender jeg blir litt lei meg når jeg ikke forstår hvorfor de ikke kommer og besøker meg. Da er det godt å ha snille og omsorgsfulle personer rundt meg. Som prater til meg og ikke om meg. Som smiler til meg og viser omsorg og varme. Jeg krever ikke så mye, men liker at mennesker rundt meg smiler og er hyggelige mot meg. Da smiler jeg og ler tilbake. Jeg liker meg ikke de gangene jeg hører det blir snakket nedsettende om andre. Jeg, som de andre jeg bor med vil jo ikke være til bryderi for noen? Det er bare det at så mye av det vi har lært, er nå glemt. Det er ikke engang vi som har bestemt at vi skal bo her, men noen som er glade i oss har bestemt at det er det beste, og da er det nok det.

Det kommer perioder hvor vi ikke alltid vet hvorfor vi må være her. Hvorfor vi ikke kan reise hjem, slik som dere andre gjør. Noen ganger blir vi både fortvilte, lei oss og urolige. Da blir vi litt sånn som små barn i barnehagen, og det er da så godt å bli møtt av varme, gode voksne som beroliger oss med at alt skal gå bra. Det hjelper lite å bli irritert på oss, for vi kan ikke noe for det. Vi søler, vandrer, roter og kanskje også gjør ting som ikke er så snilt. Det hjelper ikke å bli sint og irritert. Vi kommer til å gjøre det igjen, og igjen, og igjen… Jeg forstår fortvilelsen til dere som jobber her, men vi er jo ikke her for at dere skal ha en behagelig dag. Vi er her fordi vi trenger hjelp, omsorg og varme, fra morgen til kveld. Ingen av oss ønsker det, men vi må.

Etter en god luftetur med barnebarn og oldebarn, gikk vi inn igjen. På veien tilbake til stua så jeg noen som var syke og ikke var seg selv. De er det synd på, sa jeg til familien min. Vel framme på stua, ble jeg tatt i mot av to hyggelige damer. Vi leverte rullatoren tilbake, og barnebarnet mitt kunne atter en gang puste lettet ut over at jeg fortsatt var like hel etter en turbotur gjennom gangene. Hørt sånt tull? Damene sa jeg skulle være hos dem, ja- så fikk jeg vel være det da.

Jeg fikk en god klem, og selv om jeg glemte besøket etter kort tid, så vet i hvertfall de og alle de andre i familien min at jeg blir like glad neste gang de kommer! <3

<3 Del gjerne om du kjenner en som er dement. Vi tenker nok ganske likt vi to, og vi vil gjerne bli hørt- selv om vi har glemt hvordan vi sier i fra <3

FACEBOOK

 

Plask!! En dag i skyggen🙏

Hva passer vel bedre enn en skyggefull dag på badeland? Vel… vet ikke helt..

Hadde nok helst sett for meg en dag ute i det fri, men slik går det når eldstemann får bestemme❤ Veldig behagelig om jeg tenker meg om, for på sommeren er det jo faktisk ledig plass i bassenget! Med en god bok og en ekstra stol for å få beina høyt, er det heeeelt innafor, selv i juli.

Ønsker deg en fin dag der du er!

Endelig var det min tur!!!

Endelig! Etter veldig mange kast med stang på havet oppigjennom årene, var det endelig min tur til å få makrell på kroken. Har fått mye makrell på snøre i fra båt, men aldri på stang fra brygge!! Skikkelig kult!!

I kveld gikk turen til Høysand i Skjebergkilen igjen. Tok med meg datteren og stoppet på Rema for å kjøpe stor og fin agnsild. Det tok ikke lang tid før duppen gikk under, men det var mye manet og mye småfisk som gjorde at vi ble en smule pessimistiske. Plutselig forsvant duppen med stor fart og det var liksom ikke tvil. Har du makrell på kroken så kjenner du det liksom!!! En pen makrell ble med hjem til fornøyde besteforeldre, som kan kose seg med fersk fisk i morgen. For en kveld!

Gjetter på at det blir en tur ut til havet i morgen også, for vi har jo mere sild😉

 

Den som gir seg er en dritt!!

Tok med meg datteren på en liten fisketur i elva i dag. Prøver å fortelle at det er juli, det er varmt og midt på dagen, men det spiller i grunnen ingen rolle… Fiskes SKAL det! Da store deler av tomta er oppgravd av ungene på leting etter mark tidligere år, har vi nå satt ned foten. Blomsterbedd er blomsterbedd liksom, haha! Vi svingte derfor innom en sportsforretning og kjøpte meitemark, hvor corni det enn høres ut… Kjøpe meitemark…

Vel framme fikk vi bekreftet det jeg hadde forsøkt å si. “Det er for varmt, så fisken er ikke veldig interessert akkurat nå.” Det hjalp i grunnen ikke stort, fiskes skulle det fortsatt. Etter at veska mi og de fleste buskene var havnet på kroken, foreslo jeg at vi kunne prøve tjernet etter middag. Forslaget ble godtatt og vi reiste hjem. Etter middag rasket vi med oss fiskeutstyret og marken, for å prøve lykken på nytt. Treff!! Det tok ikke lang tid før begge brødrene var på plass, og galskapen var i gang på nytt;) 

En herlig ettermiddag, se selv  HER!

 

Krabbeeeeer!!!!

Yes! Endelig fikk vi tatt en tur til herlige Skjebergkilen, nærmere bestemt Høysand. Jeg elsker havet- det gjør tydeligvis også ungene mine. I hvertfall det som finnes I havet. Forrige uke pakket vi tursekken og la krabbesnørene vi kjøpte i Strømstad i krabbebøtta. Det er jo en drøy time å kjøre, så vi la opp til en halvdagstur denne gangen. Stoppa på butikken og kjøpte ferske reker, for vi har jo selvfølgelig ikke tid til å finne blåskjell da vi kommer fram…

Virkelig er det artig å se at de er like gale alle tre. Det er strengt tatt umulig å få kontakt når snøret er uti, så i disse situasjonene er det bare for ho mor å smøre seg med tålmodighet. Hjem skal de jo IKKE!! 

Det ble mange krabber som glade ble sluppet tilbake i havet etter en stund. Se gjerne video HER 🙂

Outdoor Kids <3

 

 

Det er ikke størrelsen det kommer an på!!

I denne sammenhengen er det så sant så sant! Om det er gjedde eller mort, abbor eller ørret på kroken, spiller det foreløbig ingen rolle. Gleden over å se duppen gå under, eller tuppen på stanga bøye seg i takt med bølgene, er så stor, at arten som blir dratt på land er de dritt likegyldig. 

Vet ikke hva jeg skulle gjort om vi ikke hadde bodd der vi bor, eller ihvertfall i nærheten av et vann. Huset vårt ligger kun et steinkast fra et tjern, slik at ungene selv kan gå og fiske når de vil. Med samtykke, og med vest så klart. Jeg kan rope til de fra verandaen, og det er ikke brådypt om de skulle være så uheldige å plumpe uti med et bein. 

Jeg prøver å filme så mye jeg kan, da de elsker å se på fiskevideoer da de ikke har mulighet til å fiske selv. Hva er vel bedre enn å avslutte dagen i senga med en fiskevideo som en oppsummering av dagen? Selv ungene mine forstår at det er faktisk ikke mulig å fiske i fra senga!! Haha! Det er ikke dårlig, bare det…

Se gjerne video HER fra tidligere i sommer, og legg merke til gleden sønnen min viser over å dra en mort opp av vannet <3

 

 

Idyll i rolig farvann <3

Fiske, fiske, fiske… det er det det går i her hos oss dette halvåret. Det første som skjer da øynene slås opp om morgenen er å legge en plan for dagen. Altså en fiskeplan! Det er herlig å se en slik brennende og ekte lidenskap hos små barn, og som mamma er det bare å henge seg på! Fiske er vel ikke den verste hobbyen barna kan ha?

Vi er så heldige å disponere en liten Askeladden i et vann i nærheten av her vi bor. Flagget heises til topps de gangene vi foreslår en tur med båten- for å fiske selvsagt! Glem kjeks og all annen kos. Biter ikke fisken, kan krisa være et faktum, hehe!

Se gjerne film fra forrige båttur HER!